Why Is Fascist Art So Gay?

A question that haunted me throughout my time as a Ph.D. candidate for all its difficult implications for my project. Read more about it in my blog post for We the Humanities.

1. Lukacs_LoveInUnion

A.R. Lukacs (1992): Love in Union

 

Advertisements

For langt for Twitter: Karikaturar, konvensjonar og kunnskapsprivilegiet

Etter at eg i ein monologisk Twittertråd prøvde å forklara veldig nøye og sakleg kvifor den notoriske karikaturteikninga av Ali Esbati som ape er problematisk, har eg innsett behovet for å svara på eit par av innvendingane som har kome. Men som eg ville få fram i den – trass alt relativt korte – twittertråden, er spørsmål om rasisme, omgrepet «rase» og den kulturelle forvaltinga av fenomenet langt meir komplekse enn debatten i dei fleste sosiale media greier å fanga. Dimed utvikla svara mine seg til meir utflytande refleksjonar over rase- og konstruktivismespørsmål, basert på min eigen, klårt avgrensa, kjennskap til felta.

Innvendingane kjem i kursiv nedanfor.

 

Å karikera andre menneske som apar er berre rasistisk dersom den aktuelle personen er svart/afrikansk. Esbati har iransk opphav, og ei apeteikning av honom er fylgjeleg ikkje rasistisk.

Sjølve påstanden er grei nok å visa attende reint teiknteoretisk. Eit opphavleg teikn «afrikanar som ape = afrikanarar er underutvikla» tyder ikkje at teiknet ikkje kan bli, og har vorte, utvida til, andre grupper enn afrikanarar. Innvendinga ovanfor ser rett og slett vekk frå fenomenet tydingsutviding.

Det mest interessante med denne innvendinga er kva for omgrep om «menneskerasar» ho tek utgangspunkt i. Ho har som premiss at kategorien «svart» eller, i ein amerikansk kontekst, «afro-amerikansk», primært er genetisk. Det er han ikkje. Dei moderne rasekategoriane som til sist vart diskrediterte av UNESCO i 1950, var konstruerte av tyske opplysingstidsfilosofar. Lækjaren Johann Friedrich Blumenbach publiserte i 1775 avhandlinga De generis humani varietate nativa, som vart eit referanseverk i framtidige diskusjonar om menneskerasar. (Blumenbach hadde teke utgangspunkt i Carl von Linnés tidlegare kategoriseringar (jepp, han brydde seg ikkje berre om planter).) Blumenbachs kategoriar – kaukasisk, mongoloid, etiopisk, amerikansk og malayisk – var teologiske og basert på ein idé om menneskeslektas forfall. Den kaukasiske rasen representerte biletet av Gud, medan dei andre representerte ulike stadium av degenerasjon i høve til det opphavlege. (Ei god framstilling av skapinga og utbreiinga av vestlege rasemytar finst i antropologen Robert W. Sussmanns The Myth of Race.) Dette er ikkje vitskaplege, biologisk funderte kategoriar.

I USA opererte ein gjennom slaveri- og segregeringstida med den såkalla «one drop rule»: Dersom du hadde éin einaste drope «svart blod» i deg, var du definert som ikkje-kvit. Dette førte til at menneske med blå augo og blondt hår definerte seg, og vart definerte, som «Negroes». Eit eksempel er den legendariske NAACP-leiaren Walter White (1893–1955). Han var av blanda etnisk opphav, men ein framståande borgarrettsforkjempar i kraft av å vera leiar av den største foreininga for rettane til dei svarte frå 1931 og fram til han døydde. White anerkjente sjølv at den europeiske utsjånaden gjorde det lettare for han å representera borgarrettssaka i eit land som gav særrettar til nettopp dei kvite. Fordi ein «kaukasisk» utsjånad i mange samanhengar er eit privilegium, er fleire av dei tidlege representantane for viktige afro-amerikanske samfunnsaktørar av blanda etnisk opphav. To kjende døme er skodespelarane og aktivistane Fredi Washington (1903–1994) og Lena Horne (1917–2010). Den grønøygde Washington og Horne – den «sepia-farga Hedy Lamarr» – fekk innpass i filmverda på ei tid då svarte skodespelarar var delegerte til å spela slavar og tenestejenter. Men også dei møtte hinder: Washington måtte sminkast for at det skulle gå klårt fram at ho var mørk (ei kvinne som kunne oppfattast som kvit, kunne ikkje ha ein romantisk relasjon med ein svart mann på film), og Horne figurerte stort sett i musikalnummer som kunne kuttast når filmane vart lanserte i sørstatane. Kategorien «svart» som presumptivt var basert på fenotype, viste seg i praksis å vera ekstremt ustabil og kritisk å definera i tvitydige tilfelle.

Knytt til dette er det ei lang og sår historie om såkalla passing; menneske med afro-amerikansk opphav og tvitydige ytre karakteristikkar valde i mange tilfelle å bryta opp frå familien og leva som kvite i andre byar. Fordelane med dette når det gjeld borgarrettar og moglegheiter til å faktisk fylgja den amerikanske draumen, er openberre. Men passing innebar som oftast også å gjeva evig avkall på familien og det afro-amerikanske samfunnet ein hadde vakse opp i. Eit fascinerande forsøk på å skriva denne vanskeleg dokumenterbare historia er boka A Chosen Exile av historikaren Allyson Hobbs. Det Hobbs mellom anna får vist, er at å leva som kvit eller svart i mange tilfelle var eit performativt spørsmål: Ved å oppføra seg, snakka eller kle seg på ein spesiell måte kunne ein «passera» som kvit – eller motsett: understreka ein afro-amerikansk identitet. Slik blir det tydeleg at det å tilskriva nokon ein rase, i liten grad har vore eit genetisk eller biologisk spørsmål, men snarare eit spørsmål om sosiale og kulturelle konstruksjonar.

Dette er med på å forklara den ekstreme kompleksiteten i raserelasjonar, spesielt innanfor ein amerikansk kontekst, som lagnadene til White, Washington og Horne er døme på. Spekteret mellom «svart» og «kvit» kunne forhandlast og definerast ulikt frå ein situasjon til ein annan. Også innanfor afro-amerikanske miljø har det funnest hierarki basert på rase-performance, der dei med meir «vestleg» utsjånad har sett ned på dei med «afrikansk» utsjånad eller åtferd. (Ei skildring av dette finst i romanen Their Eyes Were Watching God av Zora Neale Hurston. Les også gjerne memoarboka The Hornes: An American Family av Gail Lumet Buckley for ei framstilling av korleis det voks fram ein «lys» svart middelklasse.) Rasisme er eit tankesystem som hevdar å operera med klåre og ryddige kategoriar (t.d. afrikansk vs. europeisk), men som gong på gong hamnar i ei krise i møte med ei røynd som er langt meir kompleks.

Kva har historiske amerikanske raserelasjonar å gjera med at Ali Esbati, av iransk avstamming, blir karikert som ape i Noreg i 2016? Poenget mitt er at å definera nokon som «svart» eller «n—-» aldri har dreia seg fyrst og fremst om genetisk opphav. Definisjonen har oftast teke utgangspunkt i at den «svarte» er sosialt konstruert som ulik dei «kvite». For å avgjera om ein apekarikatur har ei potensiell rasistisk meining overfor ein iranar, er det ikkje om å gjera å sjekka stamtavla (dersom Esbati hadde hatt ei bestemor frå Somalia, ville det i så fall endra fortolkinga av karikaturen fundamentalt?). Spørsmålet er om skandinavar av iransk avstamming kulturelt er plasserte same stad som til dømes afro-amerikanarar i ein amerikansk kontekst. Eg vil hevda at svaret er ja, sjølv om eg berre har anekdotisk bevis å koma med (og her blir eg veldig glad dersom nokon veit om systematiske studiar av rasistisk språkbruk i Noreg). Me har Nils Rune Langelands utspel om «genetisk svake analfabetar frå Punjab». Me har hetsen av Haddy N’Jie – som genetisk er like europeisk som afrikansk – som «halvape». Og eg torer å påstå at skjellsord som «n—-» og «svarting» blir brukte mot dei som berre er få nyansar brunare i huden enn «etniske nordmenn». Feilen her er å gå ut frå at rasistiske teikn i språket berre råkar den som har ei viss genetisk avstamming.

 

Irar vart òg teikna som apar. Svarte har òg drive med slaveri.

Dette er ikkje ei sakleg innvending, men eit forsøk på å avspora debatten. Ingen har nekta for at også folkegrupper med europeisk utsjånad har vorte undertrykte, eller for at også menneske med afrikansk opphav har ført ein undertrykkande politikk overfor andre grupper. Diskriminering fylgjer ikkje fargespekteret til menneskehuda. I skandinaviske innvandrarsamfunn i den amerikanske Midtvesten vart finske immigrantar sett på som mindreverdige av svenskar og nordmenn. Finnane snakka eit uforståeleg språk, var skitne, uflidde og ukultiverte, og kven visste om dei ikkje dreiv med svartekunst. (Er det forresten nokon som ser parallellar til haldningane overfor ein minoritet her til lands?)

Og når me snakkar om skandinavar i USA, skulle det vera unødvendig å minna om avisartikkelen om nordmenn som sirkulerte i SoME under flyktningekrisa i fjor haust og endå tidlegare ( unødvendig – mest fordi han er vanskeleg å verifisera). Me treng ikkje reisa over dammen ein gong; det er på høg tid at me diskuterer haldningane til den urbane eliten overfor den norske lands(måls)kulturen på 1800-talet som eit tilfelle av intern rasisme. Her kunne åndshovdingen og Roms-/Gausdølen Bjørnstjerne Bjørnson få seg til å seia dei mest utrulege ting om norske bønder:

Jeg kan sætte en Streg paa Væggen: saa høit kan Bonden naa i Kultur – ikke høiere.

(sitert i Ottar Grepstad: Den store nynorske sitatboka. Samlaget 2000, s. 67.)

Men ingenting av dette endrar på det faktumet eg ville få fram: Å teikna ein mørkhuda person som ape er eit teikn med rasistiske konnotasjonar. Teikninga blir ikkje mindre sårande, ekskluderande eller dehumaniserande av nokon av dei fakta eg har nemnt ovanfor. Me må snakka om, og slå ned på, rasisme i alle former, og ikkje la éin type rasisme nulla ut andre.

[Tillegg 26.5.2016: Hilde Løvdal Stephens har gjort meg merksam på at ho delte linken til artikkelen om karikaturar av irar på Twitter, og at intensjonen var noko heilt anna enn å avspora debatten. Eg lèt diskusjonen ovanfor stå som han er, i og med at eg tykkjer liknande innspel ofte blir brukt på denne måten, men les for all del kommentaren til Stephens nedanfor.]

Eg ser ikkje farge.

Andre har skrive betre enn eg kan om kvifor dette er problematisk å seia. Heilt kort: Me kan ikkje leva i eit samfunn prega av etterverknadene av lang tids systematisk og/eller ideologisk diskriminering av visse folkegrupper og underkjenna at desse etterverknadene finst. Det er også påfallande at ein sjeldan høyrer liknande påstandar om andre former for diskriminering. Eg har til gode å sjå at ein jøde som slår alarm om antisemittisme blir avfeia med «Eg ser ikkje forskjell på jødar og ikkje-jødar».

Innanfor queerteoretisk litteraturvitskap, som er feltet mitt, er omgrepet «privilege of unknowing» ein sentral idé. Det vart lansert av forskaren Eve K. Sedgwick i den banebrytande boka Epistemology of the Closet. Sedgwick kritiserer ordspråket «kunnskap er makt»:

Knowledge, after all, is not itself power, although it is the magnetic field of power. […] The epistemological asymmetry of the laws that govern rape, for instance, privileges at the same time men and ignorance, inasmuch as it matters not at all what the raped woman perceives or wants, just so long as the man raping her can claim not to have noticed […] (ss. 4–5).

Sedgwick viser spesifikt til dåtidas amerikanske straffelover mot valdtekt, der ein (oftast mannleg) valdtektsmann kunne sleppa med lågare straff dersom han kunne hevda å ikkje ha visst at den valdtekne kvinna (oftast) ikkje var interessert i samleie. Ein har altså ei straffelov som gjev eit privilegium til den som kan hevda å mangla kunnskap på ein måte som i praksis gjev kvinner dårlegare vern mot seksualisert vald.

Den same mekanismen er i sving når nokon hevdar å «ikkje sjå farge», og i grunnen er det berre ei forlenging av det same fenomenet eg prøvde å gå i rette med i den opphavlege Twitter-tråden. Desse evinnelege påstandane om at ein ikkje forstår kvifor ein apekarikatur er sårande, dehumaniserande eller rasistisk, er ei privilegert ukunne som medlemer av minoritetar sjeldan har tilgang til.

 

Kvifor les du dette?

Ein av tinga som gjer at eg ofte ikkje føler meg heime på Twitter, er formatet som innbyr til bråkjekke og bastante meiningar. For den som anerkjenner at andre ikkje berre kan ha gyldige poeng, men også ein ekspertise ein ikkje har sjølv, er 140 teikn eit lite eigna format for diskusjon. Twitter oppmodar også i liten grad til å oppsøkja meiningsdannarar som er ulik ein sjølv. Eg kjenner eit lett ubehag av at enkelte openbert oppfattar at eg, ein kvit, «etnisk norsk» mann, freistar å vera ein autoritet på spørsmålet om rasistisk språk.

Det er langt meir å læra av å fylgja debattantar som faktisk kjenner problema på kroppen. Sjølv får eg mykje ut av å fylgja Trudy, Nora Warholm Essahli, Warsan Ismail og Mohamed. Det er ingen grunn til å la ukunne vera eit privilegium.

Grenser for toleranse: homoeventyr-debatten og barnas beste

For eit års tid sidan skreiv eg ein artikkel om homoeventyr-debatten hausten 2013, der eg bruker queer theory til å kommentera nokre av dei haldningane som kom fram etter at Solveig Horne vart utnemnd til likestillingsminister. Av di eg ikkje har funne eit magasin som er interessert i artikkelen – for ein gongs skuld skriven på sidemål – legg eg han ut her.

– – –

Utnevnelsen av Solveig Horne til likestillingsminister i Solberg-regjeringa avfødte et engasjert ordskifte om hva norske barn skal lære om seksualitet. Debatten om homoeventyr refereres stadig i diskusjoner om norsk homopolitikk, og viser at grensene mellom homonegativitet og -toleranse kan være uklare. Hva slags homonegativitet er akseptabel i dagens Norge? Debatten om Hornes holdninger viser at den norske toleransen overfor homofile hviler på både problematiske og paradoksale premisser.

 

En vedvarende debatt

Homoeventyr-debatten starta da VG skreiv om Solveig Hornes seinere berømte Twitter-melding 16.10.2013, samme dag som Horne blei utnevnt til statsråd. I tweeten, datert 6.5.2010, hadde den nye statsråden skrevet: «lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?», og linka til en artikkel i nettutgava av Vårt Land (Mikkelsen, 2013). I VG-saka sa Horne at tweeten var en reaksjon på en reportasje i den kristne dagsavisa, der Reform – Ressurssenter for menn uttalte seg om et pedagogisk opplegg utforma for at barnehagene skulle reflektere det moderne mangfoldet i kjønnsroller og familiesammensetninger. En del av opplegget inneholdt eventyr og fortellinger som skildra likekjønna relasjoner, istedenfor den vanlige prins-prinsesse-konstellasjonen.

 

Horne presiserte straks at hun skulle være minister for alle, men framholdt likevel at man måtte være «tøffe nok til å løfte» debatten om hvorvidt unger bør bli fortalt om «andre former for seksualitet» (Fossen, 2013). En av de mer spontane motreaksjonene kom fra professor i sammenliknende politikk Frank Aarebrot, som blei sitert på at «[h]vis vi får en homohater som likestillingsminister, får regjeringen et problem» (NTB, 2013).

 

Det brøt altså umiddelbart ut en debatt som har fått ringvirkninger for måten Horne seinere har uttalt seg om, og praktisert, homopolitikk. For eksempel blei likestillingsministeren møtt med protester da hun holdt åpningstalen under Europride i Oslo i juni 2014. Noen uker etter tok homopioneren Kim Friele et kraftig oppgjør med LLH og Høyre/Frp-regjeringa i en kronikk i Aftenposten, der hun blant anna skreiv om valget av Horne som åpningstaler: «Her har de ansvarlige øyensynlig lidd under et forbigående black out!» (Friele, 2014). Dagen etter blei det kjent at Friele hadde meldt seg ut av LLH. De 140 tegna Horne publiserte på Twitter, ser ut til å bli hengende ved statsråden. Påstander om homofobi og politisk korrekthet har sittet løst i debatten, og den ser altså ut til ut å ha bidratt til at en av de mest markante forkjemperne for seksuelle minoriteters rettigheter har meldt seg ut av den organiserte homobevegelsen.

 

Uklare grenser

Utnevnelsen av Solveig Horne har dermed generert meiningsytringer som gir en unik mulighet til å skissere svar på noen spørsmål: Hva slags former tar homotoleransen i den offentlige debatten i dagens Norge? Hvor går grensen mellom homotoleranse og homonegativitet? Jeg vil forsøke å vise at også i vår egalitære samtid preges ordskiftet av seigliva spøkelser og problematiske premisser.

 

Jeg vil drøfte spørsmåla ovenfor ved å analysere noen utvalgte ytringer i debatten, som er valgt ut fra tre hovedmotivasjoner. For det første er det et poeng at ytringene er mest mulig umiddelbare. Jeg er interessert i hva debattantene mener om tweeten til Horne, og i mindre grad hva de synes om andre debattanters meininger. For det andre er nedslagsfeltet til de aktuelle skribentene viktig. Derfor ser jeg på ordskiftet i riksdekkende medier, slik at flest mulig skal kjenne igjen meiningene som ytres. Intuisjonen min er at dette utgjør «hovedstrømmen» i den debatten som er tema for artikkelen. Det tredje utvalgskriteriet er at innlegga fordeler seg over en akse fra mest til minst homotolerant. Det følger av dette at de ofte ikke enkelt kan plasseres i én av kategoriene homotolerant/-negativ. Det dreier seg om glidende overganger, som gir desto større anledning til å reflektere over grensa mellom kategoriene.

 

Homoseksualitet som nisjesak

Kort tid etter utnevnelsen kom det poengterte motinnlegg mot Horne. Allerede i starten av ordskiftet var det debattanter som argumenterte ut fra et barneperspektiv; siden det også fins homofile barn, kan de umulig ta skade av «homoeventyr» i barnehagen.[i] En annen tidlig debattant er Nettavisens Gunnar Stavrum, som i et blogginnlegg tilsynelatende gir uttrykk for flere nyanser (Stavrum, 2013). Han tar ikke Hornes debatt om hva som er «greit» overfor barn, men framhever isteden foreldras perspektiv når han spør: «Er det den offentlige barnehagens jobb å påvirke barna til å ha mer liberale holdninger enn de får av sine foreldre?» Det retoriske spørsmålet leder fram til et nei. Formålet til Reform er å «påvirke barna i en liberal og/eller moderne retning». Til dette meiner Stavrum man må «akseptere at verdikonservative som Solveig Horne spør om det er statens oppgave å oppdra barna til nye holdninger».

 

Stavrums premiss er dermed at aksept av homoekteskap og transpersoner er nytt, liberalt og radikalt, og at foreldre sjølve må velge om de vil at barna skal omfavne disse nyhetene. Bortsett fra å påpeke at det ikke er obligatorisk å plassere ungene i barnehage, kunne man innvende at Stavrum tar den privilegertes standpunkt: Han har anledning til å lene seg tilbake og være tilfreds med at homokampen går sakte framover, samtidig som han kan akseptere at det fins mennesker som meiner homofili er både synd og forkastelig. Denne tilsynelatende tolerante og liberale holdninga har imidlertid enda mer problematiske sider, som jeg skal komme tilbake til.

 

Også Fremskrittspartiets tidligere formann, Carl I. Hagen, støtta Horne i mediestormen (Mikkelsen & Hegvik, 2013). I et intervju karakteriserer Hagen homofili som «komplisert»: «[I] de fleste barnehagene har barna en mamma og en pappa, og hvorfor man da skal plage barna med såpass kompliserte forhold, forstår jeg ikke. – Skal man snakke med femåringene om skatte- og avgiftsproblemer også?» For Hagen virker faktisk skeive rettigheter å være ei politisk nisjesak, på lik linje med formueskatten: «I barnehager hvor det er barn med to fedre eller to mødre, er det også helt naturlig å informere og fortelle barna at det i orden [sic] og ikke noe å stille spørsmålstegn ved». Premisset er at likekjønna forhold er vanskelig å forstå for barn, og at de ikke bør fortelles om homofili med mindre de blir utsatt for dette merkelige fenomenet.

 

Tradisjon og destabilisering

Det siste debattinnlegget jeg skal bruke som eksempel, er Kaj Skagens støttende artikkel til Horne i Dag og Tid, som også blei trykt i Vårt Land (Skagen, 2013). Skagen er den i mine eksempler som er mest opptatt av konteksten: undervisningsopplegget fra Reform. Kommentarartikkelen hans er spesielt nyttig å ha med seg, fordi den viser at noen brukte debatten til å diskutere sammenhengen mellom homoeventyr og ei generell destabilisering av såkalt tradisjonelle kjønnsroller. I Skagens perspektiv er moderne likestillingstiltak ikke uttrykk for allmenne verdier alle bør vedkjenne seg. Statlig tilrettelegging for å leve ut ymse kjønnsidentiteter framstilles isteden som en ideologi man bør være kritisk til. Skagen gikk så langt som å kvalifisere Twitter-meldinga som «tvisynt» og «teikn på eit naudsynt og prisverdig liberalt instinkt». Han gjorde også narr av undervisningsopplegget som ga ham assosiasjoner til «New Age-kurs» og at angrepa på Horne har «røter i haldningar som høyrer heime i 1970-åra». I Hornes 140 tegn leser altså Skagen inn en omfattende kritikk av en spesiell type barnehagepedagogikk og av en irrasjonell og gammeldags kjønnspolitikk. Skagen drøfter derimot ikke hvorvidt barn kan ha nytte av å snakke om «andre former for seksualitet», til forskjell fra Carl I. Hagen.

 

Inkompatibiliteten mellom homoseksualitet og barn

Disse tre debattantene påberoper seg alle liberale verdier, men framstår likevel mer eller mindre støttende. Hvorfor er det såpass påtakelige forskjeller mellom dem? Hva slags idéer om barn, pedagogikk og seksuelle minoriteter ligger uuttalt i argumentasjonen? Vi kan begynne med et seigliva spøkelse i homodebatten: Barn og homofili hører ikke sammen. Dette er den holdninga Carl I. Hagen gir uttrykk for når han argumenterer for at det ikke er «nødvendig» å informere barn om temaet, med mindre den aktuelle barnehagen har barn med homofile foreldre. Dermed fremmer han det den amerikanske teoretikeren Eve K. Sedgwick har kalt et «minoriserende» syn på homoseksualitet. I et minoriserende perspektiv er definisjonen homo-/heteroseksuell bare viktig for den homoseksuelle minoriteten som blir definert som den «andre». Sedgwick kontrasterer dette perspektivet med det «universaliserende», der dikotomien homo-/heteroseksuell er noe som angår alle.[ii] Disse kategoriene er svært omfattende, men nyttige og treffende i analysen av det aktuelle ordskiftet.

 

Holder man seg til det universaliserende perspektivet, kan det for eksempel være viktig å hindre barn i å bli homoseksuelle, ut fra en tanke om at de kan forføres til en «usunn» eller «syndig» seksualitet. Men det kan også brukes til å argumentere for at alle barn bør få høre om ulike måter å leve ut kjønnsidentitet på, slik at de vil være i stand til å definere sitt eige kjønnsuttrykk. Som nevnt fantes det liberale debattdeltakere som poengterte at homofile også er barn. En del av forklaringa på den liberale innstillinga disse har til «homoeventyr», er at de tar utgangspunkt i et universaliserende perspektiv. Derimot baserer Carl I. Hagen seg snarere på et minoriserende syn, som gjør at han kommer fram til en restriktiv holdning, selv om også han tar utgangspunkt i at homofile foreldre er et alminnelig fenomen.

 

Hos både Stavrum og Skagen, derimot, framstår homofili og barn som inkompatible størrelser. Denne uviljen til å tenke likekjønna kjærlighet som et fenomen som angår barn, går sannsynligvis helt tilbake til antikken. I boka No Future hevder litteraturforskeren Lee Edelman at homoseksualitet i vestlig kultur er assosiert med det destruktive, nettopp fordi de homoseksuelle tradisjonelt ikke formerer seg, og dermed ikke er med på å bygge opp en sterk nasjon. Politikk handler om å planlegge framtida, og i så måte er de barnløse homoseksuelle framtidsfiendtlige: «We are no more able to conceive of a politics without a fantasy of the future than we are able to conceive of a future without the figure of the Child» (Edelman, 2004: 11). Edelman meiner samfunnet opererer med det psykoanalysen kaller en symbolsk orden, der barnet personifiserer framtidshåp, mens de homoseksuelle knyttes til forfall og det som ikke er reproduktivt eller styrkende.

 

Også sammenhengen mellom homoseksualitet og ødelagte framtidshåp er minst like gammel som selve begrepet homoseksualitet. Ifølge den franske psykoanalyse-historikeren Elisabeth Roudinesco er synet på homofili som trussel mot nasjonens framtid en rest av den medisinske litteraturens omtale av homoseksualitet rundt forrige århundreskifte (Roudinesco, 2007: 92). Den homoseksuelle, som ikke-reproduktiv per definisjon, gjorde kravet om naturlig formering til spott, og inkarnerte dermed sjølve essensen av perversjon i majoritetens øyne.

 

Man kan se en parallell til denne gamle fordommen i det faktum at et homofilt voksenliv fremdeles fortoner seg som umulig og livsødeleggende for mange norske ungdommer (Røthing & Svendsen, 2008: 42). Den homotoleransen som blir formidlet i skolen, presenterer ikke homoseksualitet som et likestilt framtidsscenario for elevene. Forskerne Åse Røthing og Stine Helena Svendsen hevder at det ikke er snakk om en likestilling mellom homo- og heteroseksualitet, men at lærebøkene framstiller et hierarki der homoseksualiteten er noe majoriteten skal tolerere: «Samtidig som den antatt heteroseksuelle leseren manes til homotoleranse, skapes et begjær etter å ikke selv være en som trenger toleranse» (Røthing & Svendsen, 2008: 37–38). Dette innebærer ifølge Røthing og Svendsen at toleransen overfor homofile blir en verdi knyttet til det å være heteroseksuell i Norge. Denne observasjonen er treffende også for de erklært liberalistiske innleggene i homoeventyr-debatten. Men som vi skal se, innebærer den hierarkiske toleransen – til forskjell fra en reell likestilling – at majoriteten kan sette grenser for hvor stor plass homoseksualiteten kan ta i offentligheten.

 

Et samfunnsnedbrytende endringsprosjekt

Det er påfallende at homofili fremdeles blir tillagt ei undergravende kraft, slik det kommer til syne i den norske homoeventyr-debatten. Når Horne lurer på om det er «greit» at barn får høre om homofili, anes den gamle frykten for at barna, som inkarnasjonen av nasjonens framtid, kan bli skadelidende. Anelsen underbygges av det klareste støtteinnlegget for Horne, der det nødvendige premisset for å stille spørsmål ved at barn skal bli kjent med temaet homofili, synes å være tanken om at de kan forandres. Kaj Skagen klager nemlig over at «[e]in skal ikkje spørja foreldra om kva dei meiner om dette endringsprosjektet med borna deira, men tvert om prøva å endra foreldra òg» (mi utheving). Deretter stiller han et retorisk spørsmål: «Kan det vera heimel i barnehagelova for slike verkemiddel?» Sjøl om Skagen i og for seg kritiserer et omfattende pedagogisk opplegg, er poenget i denne sammenhengen likevel frykten for repetisjon: Når den pedagogiske håndboka til Reform oppfordrer førskolelærere til å dramatisere Rødhette med gutter i hovedrolla, er det et rollebytte som har til formål å få barna til å gjenta de omsnudde rollene også utenfor barnehagen. Dette er en annen seigliva fordom som tar utgangspunkt i et universaliserende syn på homofili: Frykten for at barn og unge på en eller annen måte skal forføres til å bli homoseksuelle. Denne frykten var et av utgangspunkta for at mannlig homoseksualitet blei forbudt i straffeloven av 1905. Historiker Runar Jordåen har påpekt at når loven presiserte at «Paatale finder alene Sted, naar det paakræves af almene Hensyn», var det med et preventivt hensyn. Loven retta seg først og fremst mot voksne homoseksuelle som forførte ungdom, og som man dermed mente ville dra med seg flere inn i perversjonen (Jordåen, 2003: 39). På samme måte kan barna, ifølge Skagen, endres ved å utsettes for andre kjønnsparadigmer enn det heteroseksuelle. Det er fristende å spørre: Endres i forhold til hva?

 

Kaj Skagen bekrefter på mange måter queer theory-pioneren Judith Butlers idé om seksualitet som en kjede av performative repetisjoner. Et hovedpoeng hos grunnleggeren av moderne queer theory er at normer for seksualitet er basert på handlinger som gjentas. Kjønnskonvensjonene er ifølge Butler imitasjoner som ikke baserer seg på en original, på det viset at det ikke fins noen «opprinnelig» mann eller kvinne kjønnsnormene kan defineres ut fra. Derimot har kjønnspraksisene den gjennomslagskrafta de har, nettopp fordi de er konvensjoner – sia folk stadig «siterer» dem (Butler, 1993: 18). Det følger av denne teorien at disse normene dermed kan undergraves, ved andre handlinger enn de heteronormative – i Butlers metaforikk ved «feilsiteringer». Premisset for Skagen er nettopp at barn kan «sitere» den ikke-heteronormative praksisen og føres ut i en slags uegentlig eksistens. Men hvis man skal påstå at barn «endres» av å bli introdusert for ikke-heteronormativ rollelek, må man påvise at barna i utgangspunktet er heterofile. Og et ekte tvisyn burde vel ført til spørsmålet om ikke homofile barn også blei endra av heteroeventyr og en heteronormativ pedagogikk?

 

At Skagen i samme artikkel roser Hornes «liberale instinkt» understreker ytterligere hvor sjølsagt denne antagelsen om heteroseksualitet virker. En vanlig definisjon av liberalismens kjerne er at hensynet til individer går foran samfunnet.[iii] I Skagens fremstilling, derimot, innebærer det «liberale instinkt» å verne barn mot levemåter deler av samfunnet vil ha frihet fra, ikke å gi hvert enkelt barn friheten til å bli kjent med disse levemåtene. Med tanke på det mangfoldet av seksuelle identiteter man kan leve ut som voksen, er det bemerkelsesverdig at heteronormen ennå framholdes som et naturgitt premiss man ikke trenger argumentere for. De «andre seksualitetene» blir dermed underordna denne normen og framstilt som del av en dyster framtidsvisjon for intetanende foreldre og forsvarsløse barn: Barna kan endres ved å få utforske andre kjønnsuttrykk enn det dominerende. Det er talende at Skagen appellerer til «barnehagelova»; man må ikke rokke ved heteronormen med mindre det er eksplisitt tillatt i lovverket.

 

Et epistemologisk paradoks

Frykten for repetisjon av skeive kjønnsuttrykk og effekten det har på samfunnet, er tydelig. Både Hagen og Skagen uroer seg over hva barn kan bli eksponerte for, og hva slags følger det kan få at tillærte kjønnsroller utfordres. Det er også dette som ligger implisitt i utsagnet fra Solveig Horne som starta heile debatten: Det dreier seg om et pedagogisk opplegg som jo nettopp har til formål å endre gamle oppfatninger og lære barn noen nye. Kritikerne illustrerer dermed et poeng fra den amerikanske litteraturforskeren David Halperin, som skriver at heteroseksualiteten i det offentlige ordskiftet tillegges noen logisk motstridende egenskaper: Den er både en samfunnsnorm og en «naturtilstand» mennesker a priori blir født med. Likevel er den også en ustabil og usikker tilstand som kan gå til grunne. Dette kan skje ved så tilfeldige hendelser som for eksempel kontakt med en skeiv rollemodell, å bli forført av noen av samme kjønn, eller å høre om homoseksualitet for ofte i oppveksten (Halperin, 1995: 46–47). Den heteroseksuelle naturtilstanden må derfor stadig beskyttes av samfunnet – for eksempel av noen med et «prisverdig liberalt instinkt». Halperins observasjon er treffende. Argumentet til Skagen forutsetter at alle barn er heteroseksuelle, men likevel frykter han at de skal endres gjennom en spesiell type pedagogikk.

 

Det Halperin peker på, og Skagen demonstrerer, er det Eve K. Sedgwick kaller et epistemologisk paradoks, som kan analyseres som en konflikt mellom minoriserende og universaliserende definisjoner av homoseksualitet. Det er nettopp dette paradokset «homoeventyr»-debatten viser fram. De homofile er ei eiga gruppe personer som barna ikke trenger høre om med mindre de har noen av den aktuelle minoriteten i omgangskretsen. Heteroseksualitet er normen som tas for gitt, og som man ikke må lede barna vekk fra. Dette er et minoriserende perspektiv. Men grunnen til at barn bør vernes fra å høre om skeive kjønnsuttrykk, er at barna sjøl risikerer å bli homofile – eller på andre måter utfordre kjønnsrollene – ved å repetere et sett med handlinger. Et universaliserende perspektiv, basert på gamle fordommer, bryter inn, og gjør at heteronormen framstår som skjør og bevaringsverdig, noe som kan ødelegges. Når disse motstridende perspektivene settes i verk, kan man framstille det som en form for barnevern, og dermed vern av samfunnets stabilitet, å være kritisk til «homoeventyr» i barnehagen.

 

Kravet om et skap

Ordskiftet illustrerer et poeng den amerikanske kritikeren D.A. Miller har understreka: Det er homofobien, ikke homoseksualiteten som krever et skap.[iv] Homoseksuelle er ikke i skapet fordi de vil, men fordi majoritetssamfunnet forteller dem at homoseksualitet er noe som må skjules, noe de ikke vil se.

 

Det er på mange måter et tankekors at det fremdeles er de som hører til en minoritet, som må rettferdiggjøre at de vil ut av skapet. Man kan like gjerne argumentere med følgende påstand: Sia det er den heterofile majoriteten som krever et skap, burde det være den samme majoritetens oppgave å forklare hvorfor den gjør det. Ved å foregi å forvare barna mot «kompliserte» tema og et lumsk «endringsprosjekt», viser Hagen og Skagen samtidig fram hva som er homonegativitetens akseptable form i norsk offentlighet. I homoeventyr-debatten blei det igjen legitimt å kreve skapet som vern for forsvarsløse barn, uten at premissa for kravet blei undersøkt nærmere. Kravet om et skap stammer etter mi mening fra det epistemologiske paradokset jeg har drøfta ovenfor: den naturgitte og sjølsagte heteronormen som samtidig har et stort beskyttelsesbehov.

 

Usynlige minoriteter

Det sirkulerer altså visse forestillinger om de homofiles plass i samfunnet, som jeg vil påstå knapt hadde vært mulig å fremme om det ikke dreia seg om en usynlig minoritet. De fleste «undertrykte» grupper har ytre kjennetegn slik at de automatisk er synlige for majoriteten, men Elisabeth Roudinesco hevder at mangelen på slike kjennetegn gjorde at noen av 1800-tallets sexologer regna den homoseksuelle som «ontologisk pervers». De homoseksuelle led ikke av en spesiell fetisj eller kroppslig skavank, men desto mer truende var den ikke-reproduktive og samfunnsnedbrytende perversjonen de representerte (Roudinesco, 2007: 91). Lovene mot homoseksualitet beskytta slik sett barn mot å bli forførte av en usynlig fiende.

 

Også i det moderne ordskiftet denne artikkelen fokuserer på, blir grupper usynliggjorte. At eksempelvis transpersoner også er en del av det Horne kritiserte, blir talende nok borte fra debatten; både Carl I. Hagen og Gunnar Stavrum snakker utelukkende om homofile.[v] Debatten eksemplifiserer på den måten også usynliggjøringa av transpersoner i samfunnet – og understreker dermed at kampen for synliggjøring og normalisering av seksuelle minoriteter langt fra er i mål. I kraft av å bli regna som brysomme inntrengere på barnas område, fyller kanskje de seksuelle minoritetene fremdeles rolla som den samfunnsnedbrytende «andre». De homofile er fremdeles en trussel, men fordi de i utgangspunktet er usynlige, er det også mulig å overse eksistensen deres.

 

Foreldrenes rett til undertrykking

Jeg vil bruke poenget om de skeive som en usynlig minoritet for å komme tilbake til Gunnar Stavrums blogginnlegg. Toleransen han uttrykker, dekker over noen djupt problematiske standpunkt. Stavrum argumenterer som nevnt ut fra en tanke om at staten ikke bør oppdra barn til mer liberale holdninger enn de ville fått av foreldra. Problemet er at denne tilsynelatende nyanserte og tolerante idéen er langt fra å ta hensyn til barna og deres behov for å kunne forestille seg alternative framtidsscenarioer. Tvert imot er det utelukkende foreldrenes samlivspolitiske syn som blir ivaretatt.

 

For de barna som vokser opp til å bli homofile eller transpersoner, er ikke homofili hverken radikalt eller noe man bør bli påtvunget ei spesiell holdning til. Ser man det fra barnas synsvinkel, er det tvert imot mulig å spørre seg om foreldre bør ha så mye makt over barna at de skal bestemme over slike spørsmål. Ingen foreldre kan vite hva slags kjønnsidentitet ungene kan få. Bør de da ha rett til å påtvinge barna et syn som potensielt kan forårsake identitetsforvirring?

 

Videre er det interessant å sammenlikne argumentasjonen til Stavrum med holdningsarbeid retta mot andre minoriteter: Det er uvanlig å være mørk i huden i Norge. Er det da greit at barnehagebarn får høre om at noen mennesker er mørke i huden og at det er like bra som å være lys? Det er også uvanlig å være funksjonshemma, og vi veit at det er ulike oppfatninger om hvorvidt samfunnet skal bruke ressurser på eksempelvis universell utforming. Er det da riktig at barn skal bli påtvunget en ideologi som sier at funksjonshemma bør ha akkurat de samme mulighetene som alle andre?

 

Blogginnlegget til Stavrum eksponerer ei holdning som formodentlig er akseptabel på den liberale høyresida: Majoriteten skal være tolerante overfor en diskriminert minoritet, men bare i en slik grad at man samtidig kan være tolerant overfor dem som diskriminerer. Røthing og Svendsen sier at «den norske homotoleransen forutsetter et heteroseksuelt subjekt – en hetero som kan være raus og inkluderende overfor (de) homofile. […] Det kan dermed se ut som det er verdifullt å være homotolerant, men ikke å leve homoseksuelt» (Røthing & Svendsen, 2008: 45–46). Stavrum, på linje med Skagen og Hagen, forutsetter at leserne er heteroseksuelle som kan utvise en viss toleranse; det er greit at barna hører om homoseksualitet, men innenfor bestemte grenser. Dette blir framstilt nettopp som ei raus og inkluderende holdning overfor en minoritet. Toleransen forutsetter dermed et minoriserende syn, der de homoseksuelle er en definert gruppe som er avhengige av at majoriteten går med på visse kjønnspolitiske særkrav. Ingen av disse tre debattantene gir tegn til å være bevisste på at også de barna de vil frata muligheten til å høre om skeive kjønnsuttrykk, kan være ikke-heteroseksuelle, og at den begrensa toleransen fra storsamfunnet kan forverre oppveksten deres.

 

I tillegg illustrerer parallellene til annet holdningsarbeid at argumentasjonen til Stavrum neppe er et konsekvent, prinsipielt standpunkt, men snarere ei holdning man kan ha så lenge ei minoritetsgruppe er usynlige. Man kan som oftest se hvilke barn som er mørkhuda eller funksjonshemma, og derfor ville det bli for ubehagelig å godta diskriminering av den minoriteten i barnehagen. Derimot kan man ikke se hvilke barn som etter hvert vil definere seg som skeive. Slik kan man forutsette at de homofile er ei gruppe av andre som man kan ha enten liberale eller konservative holdninger til, og både liberale og konservative syn har like stort krav på toleranse.

 

Paradoksale premisser

Debatten etter Solveig Hornes berykta tweet har, når alt kommer til alt, tjent til å kaste lys over noen av de paradigma man forstår seksualitet og likestillingspolitikk med. De selvutnevnt liberale debattantene som er støttende overfor Horne, tar utgangspunkt i to presumptivt liberale og tvisynte argumenter. Det første kan vi kalle argumentet om begrensa toleranse. Det er greit å informere barna om homofili dersom de har homofile par i nærmiljø og familie, men hvis ikke, «plager» man barna (Hagen). Homohat er en negativ verdi, men å la barna reflektere over kjønnsroller og seksuelt mangfold er det samme som «å gjera barnehagane til omskoleringsanstaltar som stemmer overeins med kjønnsforskinga» (Skagen).

 

Det andre premisset er mindre uttalt, men går ut på at «de homofile» er ei minoritetsgruppe av voksenpersoner som ikke overlapper med resten av samfunnet. I brorparten av ytringene jeg har tatt opp, virker det som ei uaktuell problemstilling at det fins skeive overalt – også blant fireåringer i norsk barnehager – og at det er dem «homoeventyrene» vil bety mest for. De skeive framstår som en trussel man må holde på avstand, men er i virkeligheten ei gruppe som allerede fins i barnehagene. Jeg har ikke funnet eksempler på at norske media har spurt Horne eller støttespillerne om dette paradokset: Hvorfor påstår de å fremme barns beste, samtidig som de i praksis vil bidra til å tvinge skeive barn inn i skapet?

 

Majoritetens ansvar

Sjøl om holdninger til homofili er blitt langt mer positive, og mange av deltakerne i ordskiftet gir uttrykk for toleranse, viser analysen min at toleransen på flere punkt er urovekkende begrensa. Man forutsetter ei minoriserende holdning til de homofile, og argumenterer på den bakgrunn for at homofili ikke har noe i barnesfæren å gjøre. Samtidig fremmer man i virkeligheten et universaliserende perspektiv når man ønsker å holde barna vekk fra ikke-heteronormativ påvirkning og «endring». Dette standpunktet, tilsynelatende basert på hensynet til barna, framstår som homonegativitetens akseptable form i norsk, offentlig debatt under Solberg-regjeringa. Homotoleransen virker nesten å forutsette en eller annen grad av homonegativitet. I det foregående har jeg prøvd å vise at det å gi barnas beste forrang i barne- og likestillingspolitikken kan vel så gjerne lede fram til et motsatt spørsmål av det Solveig Horne stilte: Er det greit at foreldre nekter barn å få vite om skeive kjønnsuttrykk?

 

 

Litteratur

 

Anderssen, Norman, & Slåtten, Hilde. (2008). Holdninger til lesbiske kvinner, homofile menn, bifile kvinner og menn og transpersoner (LHBT-personer). En landsomfattende representativ spørreundersøkelse, 2008: Universitetet i Bergen, Avdeling for Samfunnspsykologi.

Butler, Judith. (1993). Critically Queer. GLQ, 1(1), 17–32.

Edelman, Lee. (2004). No Future: Queer Theory and the Death Drive. Durham, N.C.: Duke University Press.

Fossen, Cato Husabø. (2013, 16.10.2013). Ny barne- og likestillingsminister i dag: – Må ha debatt om barn skal fortelles om homofili. NRK. Henta fra http://www.nrk.no/valg2013/vil-ha-diskusjon-om-homofili-1.11301696

Friele, Kim. (2014, 14.7.2014). Blåblå skrønemakere. Aftenposten, ss. 10–11.

Halperin, David M. (1995). Saint Foucault: Towards a Gay Hagiography. New York: Oxford University Press.

Hanson, Ingunn. (2013, 18.10.2013). Barnevennlig kjærlighet. Aftenposten.

Jordåen, Runar. (2003). Frå synd til sjukdom? Konstruksjonen av mannleg homoseksualitet i Norge, 1886-1950. (Hovedfagsoppgave i historie), Universitetet i Bergen.

Mikkelsen, Maria. (2013, 16.10.2013). Ny statsråd for likestilling twitret i 2010: «Er det helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?». VG. Henta fra http://www.vg.no/nyheter/innenriks/solberg-regjeringen/er-det-helt-greit-at-barnehagene-leser-homoeventyr-for-smaa-barn/a/10144460/

Mikkelsen, Maria, & Hegvik, Gunn Kari. (2013, 17.10.2013). Hagen om Horne: Forstår ikke hvorfor hun kritiseres. VG. Henta fra http://www.vg.no/nyheter/innenriks/solberg-regjeringen/hagen-om-horne-forstaar-ikke-hvorfor-hun-kritiseres/a/10152481/

Miller, D. A. (1989). Sontag’s Urbanity. October, 49, 91-101.

NTB. (2013, 16.10.2013). – Hvis vi får en homohater som likestillingsminister, får regjeringen et problem. Dagbladet. Henta fra http://www.dagbladet.no/2013/10/16/nyheter/politikk/frank_aarebrot/solveig_horne/snorre_valen/29808733/

Roudinesco, Elisabeth. (2007). La part obscure de nous-mêmes. Une histoire des pervers. Paris: Albin Michel.

Røthing, Åse, & Svendsen, Stine Helena. (2008). Norske verdier: homotoleranse og heteroseksualitet. I Oddbjørn Leirvik & Åse Røthing (Red.), Verdier (ss. 31–48). Oslo: Universitetsforlaget.

Sedgwick, Eve Kosofsky. (2008). Epistemology of the Closet. Berkeley: University of California Press.

Skagen, Kaj. (2013, 25.10.2013). Slaktarkjerringa og dei heilage kyrne. Dag og Tid, ss. 1–2.

Stavrum, Gunnar. (2013, 17.10.2013). Det var en gang to homo konger.   Lasta ned 1.7.2014, fra http://stavrum.blogg.no/1381996397_det_var_en_gang_to_ho.html

Sterri, Aksel Braanen, & Berg, Ole T. (2014, 6.6.2014). Liberalisme.   Lasta ned 8.8.2014, fra http://snl.no/liberalisme

[i] Se for eksempel Ingun Hanson i Aftenposten 18.10.13 (Hanson, 2013). Hun skriver blant anna: «[D]et finnes så utrolig mange barn som ikke passer inn i hetero- og tokjønnsnormen som dominerer i Norge i dag. Jeg tror ikke disse barna tar skade av å høre det jeg fra nå av på trass vil kalle hetero-eventyr. […] På akkurat samme måte tror jeg ikke heterofile barn tar skade av å eksponeres for homofil kjærlighet».

[ii] Se Epistemology of the Closet (Sedgwick, 2008).

[iii] Jf. Store norske leksikon på nett (Sterri & Berg).

[iv] «It is homophobia, not homosexuality, that requires a closet […]» (Miller, 1989: 96). Miller bruker her «homophobia» i same betydning som mitt begrep «homonegativitet». Ellers i artikkelen bruker jeg «homofobi» om en frykt for at homoseksualitet skal gripe inn i ens eige liv, mens «homonegativitet» betegner negative holdninger til homofile som «de andre».

[v] Stavrum siterer riktig nok fra rapporten «Holdninger til lesbiske kvinner, homofile menn, bifile kvinner og menn og transpersoner» (Anderssen & Slåtten, 2008), men kommenterer bare tallene som handler om homofobi.

Universitetsarkitektur, byutvikling og forskarkreativitet

Det siste året har det vorte fatta to store og paradoksale vedtak som gjeld utviklinga av NTNU. For det fyrste skal universitetet «samlokaliserast» i aksen Kalvskinnet–Elgeseter/Øya–Gløshaugen–Lerkendal. For det andre skal NTNU bli Noregs største universitet, med dei tidlegare høgskulane i Gjøvik og Ålesund som «satelittar». Dette inneber at store delar av universitetsstrukturen skal lagast på nytt – både den organisatoriske, altså inndelinga i fakultet og institutt, og den konkrete og fysiske, altså bygningsmassen og lokale for campus. Eg har ikkje klåre meiningar om den fyrste delen av omstruktureringa. Derimot kjenner eg, frå dette semesterets perspektiv som besøkjande stipendiat ved UW Madison, ei viss uro kring korleis det framtidige universitetet reint konkret skal byggjast.

Medan eg skriv dette, sit eg i eit bygg som heiter Discovery Center på campus her i Madison. Universitetsområdet er enormt, og strekkjer seg over ein god bit av bysenteret. Her er klassisistiske og historistiske bygg med greske søyler, regjeringskvartal-liknande høgblokker i naturstein og postmoderne kompleks med glas, tre og steinheller som hovudingrediensar. Gjennom campus skjer fleirfeltsgata University Avenue, ikkje heilt ulik idéen dei største partia i Trondheim kommune har om Elgeseter Boulevard.

Gater med høg trafikk kan eg styra meg for (sjølv om Madison heldigvis har gjort ein fenomenal innsats for å laga samanhengande sykkelfelt). Derimot er det fleire ting eg liker med universitetsområdet. Dersom ein ser bort frå det innhaldstomme omgrepet «samlokalisering», er det fint og praktisk å ha universitetsbygga samla langs eit hovudområde; det gjer universitetet som institusjon meir oversiktleg. Den eklektiske blandinga av ulike stilartar har eg heller ingenting imot. Ei slik blanding fortel ei historie om universitets- og byutvikling, og viser fram eigenarten til dei ulike faga.

For det tredje gjer eit velutvikla og variert universitetsområde noko med deg som forskar. (Og her pratar eg som ph.d.-stipendiat i eit fag der skriving, argumentering og språkleg kreativitet er viktige element.) Eg har generøst fått tildelt kontorplass saman med resten av det skandinaviske instituttet i 13. etasje, med utsikt vestover, mot universitetssjukehuset, sjøen og forstadane. Tidlegare i dag fekk eg behov for miljøforandring; eg ville vekk frå kontorstøvet og ut i det fri. Kvar går ein då, når ein Fontenejobbar i sentrum av ein by med ein kvart million menneske? Jau, eg rusla ned til atriet på Discovery Center. Her er det eit høgt tak med stort ljosinnslepp, sofaer, benker, arbeids- og databord, i tillegg til fontener og kunstige, små fossar. På ei anna av dei tungt trafikkerte gatene dundrar bilane forbi like på utsida, men ved eit mirakel av ei støyisolering høyrer ein knapt ein einaste summande skuter her inne. Dette er ein draum av eit rom – eller open plass – å jobba på.

Når ein jobbar med avhandlingsskriving, eller artiklar, eller munnlege presentasjonar –  eg gjer litt av Tre og takalt for tida – er ei slik miljøforandring gull verd. Det er freistande å gripa til klisjéen «luftige tankar», men det er i alle fall eit faktum at det var ved å arbeida i dette rommet at eg fekk inspirasjon til denne bloggposten. (Og medan eg skreiv den førre setninga, fekk eg ein idé til eit analytisk poeng som eg berre måtte skriva ned, så dette vart direkte forskingsrelevant.) Rundt meg sit studentar med macen på fanget, som meg, medan dei held fredagsøkta gåande med kaffi frå fortauskaféen i same bygget. To amerikanarar sit og har ein livleg samtale med to asiatiske utvekslingsstudentar. Folk går til og frå møte og kontor, her nede og i etasjane over. Dersom ein skal konkretisera nokon av dei visjonane NTNU-rektor Bovim formulerte i eit nyleg blogginnlegg, er dette ein type bygg eg gjerne skulle sett på NTNUs framtidige bycampus. Det er ein arbeidsplass, ein møteplass og eit estetisk tilfredsstillande bygg, i både den moderne tydinga av ordet, og den grunnleggjande, som sanseleg. Dette siste er ikkje minst viktig nettopp fordi vakre bygnader og gjennomtenkt utsmykking stimulerer den kreativiteten me som forskarar og formidlarar har sårt bruk for.

Så om eg kan koma med nokre ynske til campusutviklinga ved NTNU, blir det dei fylgjande:

  1. Gjev framtidige forskarar og studentar eit sentralt, påkosta og velfungerande bibliotek. Sjølv om den rådande idéen i dag er at framtida er digital og e-bokifisert, treng me i alle høve god lagringsplass til bøker som står på magasin, men som likevel enkelt kan hentast fram. Biblioteket må også ha opne rom (gjerne med fontene og foss), stille lesesalar og plassar for å møtast, diskutera og vera kreativ – anten ein er professor emerita eller nyklekt student.
  2. Våg å kombinera det oversiktlege og stringente med det varierte og eklektiske. Karréstrukturen med regelmessige kvartal er ein hevdvunnen, urban og effektiv måte å utvikla gode byområde på. Samtidig vil ulike bygningar med særpreg gjera campus endå lettare å orientera seg i. For å få plass til alle faga ved HF og SVT, i tillegg til gater, nødvendige parkanlegg og sykkelvegar, lyt me dessutan ha ein del høgblokker som vekslar med mindre hus. Alt treng ikkje å teiknast av same arkitektkontor, slik ein gjorde det på Dragvoll – det er berre å sjå til Gløshaugen for å finna ein campus som er mykje meir spennande å gå rundt på.
  3. Lat universitetet bli ein del av byen og omvendt. Det framtidige NTNU vil strekkja seg frå Lerkendal, ned skråningane mot Elgeseter gate, via Øya og over elva til Kalvskinnet og kanskje til og med Marienborg. Det gjer ikkje noko at det står firemannsbustader, eit stadion, jugendbygg og nokre bittesmå hus på Øya midt inne i campus. Det er tvert om ein fordel for å unngå at NTNU blir ein åtte til fem–getto som er daud etter arbeids- og lesesalstid. Til gjengjeld må universitetet opna for eit større utval av kaféar, restaurantar og kulturtilbod inne på campus slik at ein også trekkjer til seg folk utanfrå.

Og til slutt, eit ynske til Trondheim kommune: Lat Elgeseter gate og Holtermannsvegen bli ei ordentleg miljøgate med buss/bane, syklistar og fotgjengarar som fyrsteprioritet. Me kan ikkje byggja ein ny bydel basert på firefelts gjennomgangstrafikk med bil i det 21. hundreåret.

– – –

Edit 7.9.: Geir Brendeland har også spennande tankar om campusutvikling i Adressa. Og denne bloggposten er publisert i omskriven versjon i Universitetsavisa.

13.9.: Arkitekt Siri Rørholt, som har vore med på å laga moglegheitsstudien over campusutvikling, seier m.a. dette i Adressa:

«Det er utrolig viktig å ta vare på området rundt hovedbygningen og bevare høyskoleparken. […] Også småhusbebyggelsen rundt campus mener hun må få stå. – Det er viktig å ikke kaste historien og utviklingen på båten når vi nå skal bygge nytt.»

26.9.: Det vart så mange nye mediebidrag om campusutvikling at eg bestemte meg for å laga ei eiga side for å halda oversikt.

Retorisk figur: Katakrese

Katakresen er ein av desse retoriske figurane med råflott namn me alle bruker i det daglege utan å vera klåre over det. Sjølve ordet kjem frå det greske katakhrasthai – «å bruka fullt ut»/«å bruka opp». Katakrese står for dei orda der me så å seia «bruker opp» eit ord som har ei bokstavleg tyding på eitt felt ved å overføra det til eit anna, der ordet manglar. På norsk nemner ein ofte uttrykk som «bordbein» eller «sagtann» som døme. Både «bein» og «tann» har konkrete tydingar som kroppsdelar. Når me pratar om at bordet har bein eller saga tenner, er det såleis ein metafor.

Eit interessant aspekt ved katakresen er at etymologien til omgrepet er uklår, og samstundes viktig for den retoriske verdien me legg i det. Det greske verbet betyr ikkje berre «å bruka opp», men også «å gjera ende på»/«ta livet av». Den romerske retorikaren Quintilian sette uttrykket om med ordet abusio, som me gjennomskodar ved hjelp av det engelske ordet abuse – «misbruk». Katakresen verkar såleis å vera ein dramatisk og dødeleg bruk av språket; her misbruker ein eit ord på eit område der det eigentleg ikkje høyrer heime, og dimed tek ein livet av det. Eller gjer ein det?

Korleis me tolkar orda katakhrasthai og abusio verkar inn på korleis me tolkar bruken av denne figuren. Tormod Eide seier i Retorisk leksikon (1999: 84f) at abusio er danna til ab-uti, «bruka fullt ut», og held fram:

Den moderne bruken av termen k[atakrese] i betydning ‘anstrengt’ eller ‘malplassert’ metafor beror på en misforståelse av de antikke termene (som om abusio her betyr ‘misbruk’, eng. abuse).

Me kan nok gå ut frå at abusio ikkje skal oppfattast som «misbruk», men i Latinsk-norsk ordbok finn me like fullt at verbet abutor (oppslagsforma av abuti) tyder både «forbruke, bruke opp», «misbruke», «utnytte». Substantivet abusio blir utlagt som «uegentlig bruk (av ord)», medan adverbet abusive blir omsett med «i uegentlig bruk» – og i denne tydinga oppgjev ordboka at ordet er attestert hjå Quintilian.

Så om ordet ikkje inneber at metaforen naudsynleg er malplassert eller misbrukt, ser det ut som om romarane oppfatta denne figuren som karakterisert ved at ord blir brukt der dei eigentleg ikkje høyrer heime. Dimed var vel Quintilian inne på noko sentralt som gjeld alle metaforar: Når ein overfører tyding frå eitt område til eit anna, mistar ein noko på vegen, og på det nye området vil ein oppfatta at noko ikkje stemmer heilt. I alle fall når metaforen er rykande fersk; eit ord som «bordbein» omtalar me helst som ein «stivna metafor» i dag. Ingen tenkjer over at bordet sakleg sett ikkje har bein. Katakresen/abusio blir såleis eit døme på både den språklege kreativiteten me bruker når me «manglar» eit omgrep – og kor automatisert og «eigentleg» denne «ueigentlege» ordbruken kan fortona seg etter kvart.

Retorisk kakepynt og mytiske kjelder

I kjølvatnet av diskusjonen om Sverige som «Kyklopenes land» tidlegare i sumar, skreiv forfattaren Solveig Aareskjold ein engasjert kritikk i Klassekampen. Aareskjold var ikkje fyrst og fremst oppteken av poenga til Knausgård, men av måten debattantane bruker den klassiske litteraturen som det me kan kalla topoi. I klassisk retorikk var «topoi» (gr. «stader») dei stadene retorikaren henta argumenta sine frå. Eit påfallande trekk ved «kyklop-debatten» var nettopp korleis referansar til segner frå gresk mytologi vart nytta som forståingshorisont for debattklimaet i Sverige.

Som svar på at Knausgård karakteriserte Sverige som «kyklopenes land», trekte den svenske litteraturforskaren Ebba Witt-Brattström fram myten om Kassandra. Den trojanske prestinna med profetiske evner laut leva med ei forferdeleg forbanning: Ho spådde sant om alle framtidige ulukker, men utan at nokon trudde på henne. For Witt-Brattström er Kassandra eit bilete på at mannfolk flest, då som no, ikkje høyrer på kvinner som veit betre enn dei.

I spalta «Solveig salt» 6. juni kjem Aareskjold med to hovudinnvendingar til denne bruken av Kassandra-myten. Den fyrste kritiserer bruken av den klassiske arva som «retorisk kakepynt». Den andre innvendinga går på at Witt-Brattström skal gjeva eit skeivt bilete av kjønnstilhøva i dei ulike epokane i det gamle Hellas, sidan ho er informert av Christa Wolfs roman Kassandra frå 1983, i staden for av dei gamalgreske kjeldene. Må det vera ein gjennomført samanheng mellom eit klassisk, mytisk førelegg og det argumentet ein vil fremja i notida? Og gjekk kvinnene frå likestilling i «det homeriske universet» til undertrykking på 400-talet f.Kr., Athens stordomstid? Aareskjold meiner visst det:

Det homeriske universet er langt på veg eit gudinnevelde, og nede på jorda er mennene fullt klar over kor avhengige dei er av kvinnene. Å ikkje koma til orde er heller ikkje noko vanleg kvinneproblem hos dei antikke dramatikarane. At kvinnerollene ved teatera i Athen måtte spelast av menn, viser at utviklinga gjekk frå likeverd til undertrykkjing, ei undertrykkjing som i vår tid blir halden ved like av intellektuelle av begge kjønn som påstår at det har vore sånn alltid.

Aareskjold er ein spennande skribent fordi ho operer med eit vidt utsyn og brei danning; det er få som kjenner så godt til den klassiske (greske og romerske) og norrøne arva i den norske offentlege debatten i dag. Likevel meiner eg ho gjer det lettvint for seg når det gjeld desse spørsmåla.

Det var i klassisk tid (altså fom. 500-talet) grekarane starta å ta i bruk mytar på eit felt utanfor religionen, der dei opphavleg høyrde til. Poeten Pindar (ca. 520–440) skreiv epinikia, lange odar til sigerherrane i dei greske idrettsleikane. I desse odane brukte Pindar gjerne god plass på å skissera ei mytisk historie dåtidas tilhøyrarar kjende til, for deretter å samanlikna sigraren med den eller den mytiske helten eller guddomen. Men det var ikkje noko ein til ein-tilhøve. Det var gjerne einskildaspekt som vart jamførte, i tillegg til at mytestoffet også kunne brukast til åtvaring eller kontrast: «Slik denne personen gjorde, ifylgje historia, gjer ikkje dagens sigerherre – og det gjer han rett i!»

På det viset utnytta Pindar mytane til retorikk; figuren kallar me altså exemplum fordi dei omtala mytekarakterane er eksempel til etterfylging – eller også åtvaring. Dette er éin, hevdvunnen måte å omforma mytar på i retorikken. Christa Wolf gjer på si side ei skjønnlitterær omforming med romanen Kassandra. Ho bruker forteljinga om Kassandra og Trojakrigen for å allegorisk skildra det aust-tyske overvakingssamfunnet i samtida. Witt-Brattström gjer ein liknande manøver ved å gripa attende til Kassandramyten, slik han er formidla av Christa Wolf, og få den til å illustrera eit poeng om kvinneundertrykking. Aareskjold meiner Witt-Brattström gjer ein feil ved å «sausa ned dei klassiske førelegga med grufull kvinnemishandling» og at ho blandar saman «moderne dikting og historisk arv». Premissen er at det finst éin versjon av myten som er «historisk arv» og dimed, skjøner lesaren, meir historisk korrekt, og som seier noko sant om samtida myten oppstod i. Men det er snarare slik at stadige omformingar er mytens modus existendi. Mytar har ein heilt openberr funksjon i å illustrera eit argument og mana fram assosiasjonar frå ein lang tradisjon. Dette er ikkje «kakepynt».

Måten Aareskjold impliserer at mytematerialet skal handsamast på, heng saman med den andre kritiske kommentaren eg har til spalta hennar. Det er i utgangspunktet problematisk at ho bruker dei fantastisk-episke skildringane i Iliaden og Odysseen som sannferdige skildringar av stillinga til kvinner. Måten ho gjer det på, er dessutan eklektisk; skal ein fyrst prata om kvinnene i det arkaiske Hellas, lyt ein ta med meir enn berre gudinneveldet i Odysseen. Ein må også nemna til dømes Penelope, som får huset invadert av friarar medan mannen Odyssevs er borte. Penelope bed på eit tidspunkt skalden Femios om at han ikkje skal syngja noko som minner henne om den sakna ektemannen, men får fylgjande skjennepreike av sonen Telemakhos: «offentleg tale skal menn bry seg med – alle menn, men aller mest eg, for det er eg som har makt her i huset».[1] (Od. 1.358–59. Dette er mi eiga omsetjing; Arne Garborg har ikkje med denne irettesetjinga i attdiktinga si.)

Ekstra problematisk er det at Aareskjold verkar blind for at det ikkje ligg objektive kriterium bak den «historiske arva». Det er ikkje kvinnesaksaktivistar som har bestemt at Aiskhylos skal vera ein klassisk forfattar, og at hans versjon av myten om Kassandra skal vera den «rette». I all kanondanning ligg det ideologiske og politiske føringar bak. Slik sett er det ingen objektiv grunn til at Aiskhylos skal ha større autoritet når det gjeld korleis me tenkjer om ein oppfunnen, litterær karakter, enn det Christa Wolf har. Og skal ein argumentera for at kvinner i Athen var meir undertrykte enn kvinner ein annan stad i Hellas, fleire hundre år tidlegare, lyt ein koma med meir pålitande prov enn Homer.

– – –

[1] Dette poenget har eg frå Mary Beards vedunderlege føredrag «Oh Do Shut Up, Dear». Ho pratar om Telemakhos og Penelope i starten, men heile føredraget er verd å sjå.