Star Wars er ikkje fiksjon

«Star Wars er ikkje fiksjon! Tretti år før George Lucas laga den fyrste Star Wars-filmen, pågjekk det ein stor krig som landet hans var involvert i. Tyskland og Italia var allierte mot land som England og USA på den andre sida. Der Tyskland og Italia søkte verdsherredøme, ville England og USA berre ha fred og fridom for alle menneske. Krigen var også historisk viktig på grunn av at ny teknologi som jagarfly og stridsvogner vart utnytta til fulle. Det er sjølvsagt at når Lucas var direkte inspirert av dette då han laga ein film der vonde makter med ekstremt avansert teknologi prøver å utrydde dei gode.»

Kva ville du tenkt om du møtte nokon på gata som påstod dette? Kanskje ville du lurt på om du hadde lese noko i avisa nyleg om ein rømling frå eit psykiatrisk sjukehus. Enn viss du hadde lese ein artikkel som argumenterte grundig, med intervju med historikarar og andre forskarar, for at Star Wars faktisk handla om andre verdskrigen, og at George Lucas eigentleg ikkje hadde funne på noko?

Eg håpar du ville tenkt at det var ein interessant innfallsvinkel, men at det kanskje er vel søkt å hevde at Star Wars «eigentleg» handlar om andre verdskrigen. Filmane er for det fyrste heilt tydeleg fiksjon – ewoks og jediar finst ikkje i verkelegheita. Og sjølv om ein gjerne kan tenkje seg at Lucas var inspirert av dei mange store krigane på 1900-talet då han tenkte ut stjerneeposet sitt, ville det vel vera litt reduserande å føre inspirasjonen attende til éin spesifikk krig. Ein slik artikkel ville vel toppen vore ei av fleire moglege fortolkingar av Star Wars-filmane.

For ei vekes tid sidan delte forskning.no ein gamal artikkel på Facebook. Artikkelen har tittelen «Fimbulvinteren er ikke en myte». Det handlar om førestillinga om fimbulvinteren i norrøn mytologi, som mellom anna er skildra hjå Snorre. Store norske leksikon forklarer tidslina slik: Når verda går under, vil det koma tre ekstremt harde vintrar etter kvarandre, utan sumar mellom. Dette slepper laus dei vonde maktene, som går til krig mot æsene – dei norrøne gudane. Odin blir eten av Fenrisulven. Tor og Midgardsormen kjempar mot kvarandre, og drep einannan. Eldjotnen Surt set fyr på jorda. Krisa endar med at alt liv døyr, bortsett frå dei to menneska Liv og Livtrase, som overlever og blir stamforeldra til ei ny menneskeslekt.

Dramaet i førestillinga om Ragnarok – verdas undergang – står ikkje attende for Star Wars. Dette har heller aldri skjedd; det er ei fantastisk forteljing og ei mytologisk førestilling om verdas krinslaup.

Kva er det som får forskning.no til å skrive om norrøn mytologi som om det var reelt? Artikkelen refererer til den svenske moseforskaren Rutger Sernander, som i 1910 meinte at myten om Fimbulvinteren har som grunnlag ei verkeleg klimakatastrofe for 2000 til 2500 år sidan. Ein slik katastrofe har aldri vorte påvist. Men NASA-forskarane Richard Stothers og Michael Rampino påviste i 1983 at store vulkanutbrot rundt år 536 hadde ført til kalde vintrar. Denne innsikta har så vorte handsama av den svenske arkeologen Bo Gräslund. I 2007 publiserte han ein interessant artikkel som er bakgrunn for saka på forskning.no. Han påviser ved å sjå på det nedarva skriftmaterialet at eit hovudelement i fimbulvintermyten ikkje berre er at vintrane er kalde – dette har vel ikkje vore særleg uvanleg i Finnoskandia – men at sumrane også har vore uvanleg kalde og dimed gjeve langt fattigare avlingar:

I berättelsen om solens och månens försvinnande i Kalevala är det inte minsta tal om vinter, det hela utspelar sig sommartid. När det talas om frost är det exempelvis för att upplysa om att grödan fryser (Gräslund 2007, 101).

«Jag ser det som en rimlig hypotes att den norröna myten om Fimbulvintern ytterst återgår på nordbors långvariga och traumatiska upplevelser av de svåra klimatiska förhållanden som följde av en våldsam vulkanisk eller kosmisk eruption i början av år 536 e.Kr.» (Gräslund 2007, 105).

Det er ein grunn til at forskingsartiklar sjeldan blir klikkvinnarar. Forskning.no har valt ei mykje meir marknadsvenleg tilnærming med tittelen «Fimbulvinteren er ikke en myte». Liknande påstandar florerer i artikkelen. Under eit bilde står det:

«Flere har spekulert på om myten om Fimbulvinteren kan basere seg på noe som virkelig har hendt. Nå vet forskere at det er slik.»

Og seinare i artikkelen blir omgrepet «Fimbulvinter» stadig brukt om den historiske hendinga med vulkanutbrot, pest og massedød på 500-talet:

«De klareste indikasjonene på at det var to ulike vulkanutbrudd etter hverandre som skapte Fimbulvinteren, har vi fra borekjerner hentet opp fra innlandsisen på Grønland.»

Artikkelen utslettar subtilt forskjellen på myte og verkelegheit, utan støtte i artikkelen til Gräslund. Vi kan påpeike at det skjedde klimaendringar av katastrofale proporsjonar, med element som liknar fimbulvintermyten slik han blir skildra i ulike nordiske kjelder. Og vi kan danne ein hypotese om at minnet om denne klimakatastrofen er ei av hovudkjeldene til fimbulvintermyten. Men det gjev oss ikkje noko grunnlag for å seia at fimbulvinteren ikkje var ein myte. 

Artikkelen «Fimbulvinteren er ikke en myte» irriterer meg ekstra mykje fordi tilnærminga til Gräslund representerer ein kontekstualiserande metode å lesa fiksjonstekster på, som eg eigentleg har sansen for. Litteraturvitskapen har sidan 1970-åra i aukande grad vore oppteken av identitetsfaktorar som kjønn, klasse og etnisitet. Frå å lesa tekster med vekt på indre oppbygging har ein etter kvart lagt meir og meir vekt på forfattarens «plassering»: Det har noko å seia for Camilla Colletts litteratur at ho var kvinne i eit mannssjåvinistisk samfunn.

Så har ein sidan 1990-talet i engelskspråkleg forsking, men kanskje fyrst dei siste 5–10 åra i Noreg, fått augo opp for at også naturen har noko å seia for kva slags kunst som blir skapt. Vi er alle del av ei fysisk verd med temperatursvingingar, stormar, skogar, fjell, og no også ei vedvarande frykt for klimaendringar som kan truge livsgrunnlaget vårt. Førestillingane våre blir òg prega av miljøet rundt oss. Men vi kan ikkje av den grunn føre eit bestemt litterært motiv attende til ei bestemt historisk hending eller bestemte naturtilhøve. Det gjeld for fimbulvinteren i like stor grad som for the Death Star.

Death-Star-I-copy_36ad2500

Forskarar har lenge trudd at Hitler enda sine dagar på eit enormt romskip. No veit vi at det er slik.

Tittelen og retorikken til forskning.no-artikkelen er klikk-agn, og ikkje ei edrueleg framstilling av kva vi kan seia noko sikkert om. Artikkelen gjev uttrykk for ei primitiv tru på at ein kan finne ein-til-ein-samsvar mellom fiksjonsførestillingar og verkelege hendingar. Det er skuffande at ei profilert forskingsformidlingsside gjer så slett arbeid.

Advertisements

«Jævla homo» anno 1957

Eit litt forseinka innlegg i høve ei homohistorisk viktig hending:

I 2017 var det 60 år sidan forfattaren Øivind Eckhoff gav ut boka Vi som føler annerledes under pseudonymet «Finn Grodal». Den noko unnvikande tittelen skjuler ein aldri så liten revolusjon i norsk samfunnsdebatt: Det er den fyrste vitskaplege gjennomgangen av homoseksualitet på norsk. Vi som føler annerledes kom på ei tid då kjernefamilien stod sterkt, men homoseksualitet tok til å bli debattert i større utstrekning enn før.

Vi ser mange av dei same tema i Eckhoffs tekst i dagens samfunnsdebatt. Eit interessant eksempel er NRK-serien Jævla homo frå hausten 2017, der programleiaren utforskar kvifor han føler seg utilpass med homsemiljøet. Serien utløyste sterk kritikk frå journalisten Morten Hegseth, som meinte at statskanalen fremja det vi kan kalla homonormativitet: «De tradisjonelle heterofile verdiene hylles gjennomgående, mens de homofile klisjeene kritiseres og utfordres hele tiden». Han set fingeren på ein slags avgrensa toleranse, der homofili blir tolerert i den grad det passar med ein så «vanleg» som mogleg livsstil. Kan vi sjå ei liknande problematisk haldning i Eckhoffs bok?

«Den homoseksuelle» blir skapt

Vi må fyrst vita litt om bakgrunnen for homodebatten i moderne tid. Den franske idéhistorikaren Michel Foucault påpeikte i sitt banebrytande verk Seksualitetens historie (fransk utg. 1976) at det frå 1700-tallet av blir stadig meir snakk om kjønnslivet i vestlege samfunn. Dokterar, dommarar og prestar arbeider iherdig for å kartlegge kva minste detalj av kva folk gjer i senga, på låvar, og i grøftekantar. For å sørge for ein fruktbar nasjon får moderne vestlege statar bruk for å administrere kjønnslivet på best mogleg måte. Ein av dei viktigaste reiskapane i dette arbeidet er vedkjenninga – tenk på pasienten som vedkjenner seg til doktor Freud om sine syndige draumar og fantasiar.

Den moderne idéen om homoseksualitet blir skapt på 1800-tallet. Ikkje slik å forstå at det ikkje hadde funnest likekjønna forhold før den tid, men no byrjar folk å tenkje på den homoseksuelle som ein spesiell type, med en avvikande kropp. Idéen om at det finst spesielle menneske som er «fødd sånn» – eller i det minste fødd med spesielle anlegg til å «bli sånn» – oppstår no. Vidare ser vi ein strid mellom på den eine sida juristar og medisinarar og på den andre sida dei homoseksuelle sjølve om kven som skal kunna uttale seg om temaet.

Solidarisk førebygging?

Mellom anna difor er Eckhoffs bok så viktig; dette er den fyrste boka på norsk der ein homofil person pratar om sine eigne erfaringar og meiningar i eg-form. Eckhoff går gjennom teoriar om homoseksualitet frå 1800-tallet, via Freud og fram til den amerikanske sexologen Alfred Kinseys omfattande undersøkingar på 1940- og 50-talet. Boka argumenterer for å fjerne § 213 i straffelova som forbaud sex mellom menn, og for aksept for homofil kjærleik. Eckhoff er tidlig ute med å bruke omgrepet «homofil» for å understreke at dette handlar om kjensler og ikkje berre sex. Men han er også nøye med å presisere at han vil «forebygge homofil personlighetsutvikling hos den oppvoksende slekt». Korleis kan ei tekst som skal forsvara de homofile, samtidig ta til orde for å utrydde homofili?

Eckhoff etterlyser ein solidaritet mellom homofile, men dette får ein eugenisk effekt: Dersom dei homofile er einige om at dei har det fælt, bør dei kjempe mot at andre lid same skjebnen. Denne særeigne forma for solidaritet gjeld altså ikkje berre dei som allereie er homofile, men også dei som «risikerer» å bli det i framtida.

Dermed verkar argumentasjonen i boka ofte sjølvmotseiande. Eckhoff er på den eine sida skeptisk til at kvinner skal delta i arbeidslivet i større grad enn før, fordi barnets psykiske utvikling, ifylgje han, er avhengig av eit nært forhold til mora. Men paradoksalt nok tek han samtidig til orde for full likestilling mellom kvinner og menn, og dessutan felles gute- og jenteklasser. Einkjønna klasser, fryktar han, vil føre til meir «homoseksuell praksis». Her tek Eckhoff utgangspunkt i ein idé utvikla av den berømte 1800-tallssexologen Richard von Krafft-Ebing: at visse personar har eit anlegg for homoseksualitet som kan utviklast viss forholda ligg til rette for det.

Frykta for den homofile

Vi som føler annerledes må lesast i ljos av omfattande negative haldningar mot homofile i store delar av vesten på 1950-talet. I Sverige vart det i 1952 avslørt at kelneren Kurt Haijby påsto å ha hatt eit forhold til kong Gustav V. I Norge skulle lovforbodet mot mannleg homoseksualitet reviderast, noko som fekk det norske bispemøtet til å uttala dette i 1954: «En må være merksam på at vi her står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner». Homofili vart omtala i sterkt fordømmande ordelag, men dimed vart det òg meir merksemd om fenomenet, som dåtidas aktivistar kunne utnytte. Eckhoffs bok var nettopp delvis meint som eit innlegg i lovdebatten.

Wilde_Salome

«Queen-typen»? Oscar Wilde som Salomé

I dag kan vi riste på hovudet av argumentasjonen til Eckhoff, men også kjenne oss igjen i forakta hans for feminine homofile menn: «Queen-typene», skriv han, ligner ikke kvinner, «men karikaturer av kvinner». Han hevdar dei gjer seg til – det er umogleg for han å tenkje seg at dei på naturleg vis er sånn. Dei påfører seg samfunnets forakt, og skadar dimed homokampen. For Eckhoff er det altså ikkje eit mål å auke toleransen for ulike måtar å vera mann og kvinne på. Strategien går snarare ut på å framstå som så «normal» som mogleg, og i dette ljoset er det ei gåte for han at ikkje «queen-typen» rettar seg etter manndomsidealet som «de mer nøkterne» homofile lever etter.

Utan å ta stilling til debatten om kva slags type homofile som bør få plass i media og samfunnsliv, kan vi konstatere at han har røter langt attende i tid. Homorørsla har kanskje aldri hatt eit avklåra forhold til kva slags kjønnsroller og verdiar ein er mest komfortabel med. Trass i dei problematiske sidene er Vi som føler annerledes eit historisk pionerverk i den norske kampen for homofiles rettar, som bringar perspektiv til debatten om kjønn og seksualitet også i vår tid.

 

Why Is Fascist Art So Gay?

A question that haunted me throughout my time as a Ph.D. candidate for all its difficult implications for my project. Read more about it in my blog post for We the Humanities.

– – –

Edit February 28, 2018: As We the Humanities seems to be down, the text is reposted below:

 

Whenever I told other people about my doctoral project, their reactions often made me reflect upon the most complicated part of my topic. I would usually sum it up along these lines: “My dissertation is about the work of Åsmund Sveen (1910–1963), a Norwegian author and critic. He was among the first to write homoerotic poetry in Norwegian. Interestingly, he was also a Nazi—during World War II, he worked as a bureaucrat and propagandist for the Quisling government.” And then, my interlocutor would sometimes stare blankly waiting for the point of my little tale, until I realized that they were unaware of the Nazi persecution of homosexuals. Other times, however, they would confidently explain that although this was official Nazi policy, many of Hitler’s closest staff members were in fact gay—a fact that is evident in the homoerotic iconography of the Third Reich and of fascism in general. Hence, the fact that Åsmund Sveen, who shared twenty years of his life with another man, would commit to Nazism is not at all surprising.

 

The assertion of a link between homoeroticism and Nazism is both troubling and deceptive. Yet it seems hard to reject the notion that there is something gay about fascist art. What, then, is a reasonable explanation why some homosexuals found an appeal in Nazism—and why so many depictions of men in Nazi art does, indeed have a homoerotic flair? In my view, these are separate questions.

 

The relation between Nazism and homosexuality has been fiercely debated ever since Hitler rose to power. In the inter-war years, homosexuality was well established in many Western countries as a universal scapegoat. To the Nazis, the Jews and communists were depraved homosexuals, whereas to the communists in exile, Nazism was an ideology so perverse it could only possibly be promoted by those who were perverse themselves. The author Klaus Mann lamented this attitude already in 1934, but the left-wing myth of the homosexual Nazi still lives on.

 

Suffice it to say that the idea of a plethora of homosexuals in Hitler’s administration, the assertion that homosexuals as a group would benefit from Nazi rule, or that Nazism was in some way a secret homosexual plot have all been thoroughly analyzed and debunked by various scholars, such as Andrew Hewitt (1996), Alexander Zinn, (1997), and Susanne zur Nieden et al. (2005).

 

But debunking those myths doesn’t answer the uncomfortable question of why fascist and Nazi aesthetics overlap with homoerotic imagery on many points. Susan Sontag was among the first to discuss this phenomenon in her article “Fascinating Fascism,” where she remarks that “Painters and sculptors under the Nazis often depicted the nude, but they were forbidden to show any bodily imperfections. Their nudes look like pictures in male health magazines: pinups which are both sanctimoniously asexual and (in a technical sense) pornographic, for they have the perfection of a fantasy.”

 

Recently, queer theorist J. Halberstam has discussed fascist iconography in homoerotic art, under the interesting category of the homosexual as anti-social. Gay artists will subversively take advantage of their exclusion from respectable society by introducing elements that are anti-humanist and politically unsettling in their art.

 

While Sontag’s and Halberstam’s observations are to the point, they still beg the question of why Nazi aesthetics lends itself to such a homoerotic “adoption.”

 

While working on my dissertation, I finally felt like I was given the tools to answer this question when I discovered the work of historian George L. Mosse. What Mosse mapped out in several books and articles was how the modern Western ideal of masculinity is hyperbolically masculine to the degree where it is always at risk of becoming homoerotic. According to Mosse, the masculine stereotype was constructed during the German Classicism of the late 18th century. The motto mens sana in corpore sano—a healthy mind in a healthy body—supported the masculine ideal as image of the modern state. Like the ideal man, the state was to be characterized by a dynamic, forceful virility, combined with discipline and the ability to tame any impulses to chaos.

 

Another important innovation of early modernity was physiognomy—a pseudoscientific belief that outward appearance betrayed moral and mental qualities. One might think of the stereotypical portrayal of the ugly Jew. Likewise, 19th century sexology took physiognomy as part of its inspiration in the search for a homosexual anatomy. For the Nazis, then, the strong and naked male body was a symbol of German strength in opposition to the “feminine,” “degenerate,” and “unpatriotic countertypes of Jews and homosexuals.

 

Building on Mosse’s claims, art historians have underlined how the gay subculture of the late 19th and early 20th centuries appropriated the hyperbolic ideal of masculinity to construct a gay male cult of the body (see Steorn 2006, Körber 2010). Vitalist pictures of half-naked, muscular men, intended as advertisements for exercise and physical culture, also served as softcore porn in gay magazines. Thus, what was originally a representation of an ideal to combat national degeneration was usurped by the group of people imagined to embody that very degeneration—homosexual men.

 

To put it briefly: What is hyperbolically heterosexual risks becoming homoerotic because of what Eve K. Sedgwick has termed “the crisis of homo/heterosexual definition.” The lines between homo- and heteroeroticism get blurry in a culture where worshiping the male body is characteristic of both (heterosexual) masculinity and (“feminine”) homoeroticism.

 

While Åsmund Sveen probably had a bunch of other reasons to join the Norwegian Nazi Party—such as the economic safety it would provide, the safety from being persecuted, as well as an ideological affinity with romantic nationalism—it is clear that some of his poetry is marked by the ideal of masculinity Mosse accounts for. I’ll end this post with a translated excerpt from his Whitmanesque poem “Til dei unge menn” [“To the Young Men”], released the day before the German invasion of Norway.

 

Potentially homoerotic, phallic imagery is obvious in these lines, together with a synthesis of technological and spiritual achievements that falls in line with Nazism:

 

And you, who span bridges over darkening crevices,

who drill halls in mountains and fountains in the desert

and erect victorious towers on savage mountains—

thank you for your eyes!

Maybe sometime you will stand up

like a mountain of blessings between desolate souls.

Oh children of sun and light,

you who have been given such praise by nature!

I see you on yellow beaches by the green sea

you cultivate your bodies and love the sun.

I like you.

Do you also feel the sun of truth

burning at midnight?

 

Works cited

Halberstam, Judith. 2011. The Queer Art of Failure. Durham: Duke University Press.

 

Hewitt, Andrew. 1996. Political Inversions: Homosexuality, Fascism & the Modernist Imaginary. Stanford: Stanford University Press.

 

Körber, Lill-Ann. 2013. Badende Männer: Der nackte männliche Körper in der skandinavischen Malerei und Fotografie des frühen 20. Jahrhunderts. Bielefeld: transcript.

 

Mann, Klaus. 1969. «Homosexualität und Faschismus.» In Heute und Morgen. Schriften zur Zeit, edited by Klaus Mann and Martin Gregor-Dellin, 130–137. München: Nymphenburger Verlagshandlung.

 

Mosse, George L. 1998. Image of Man. The Creation of Modern Masculinity. New York & Oxford: Oxford University Press.

 

Nieden, Susanne zur, ed. 2005. Homosexualität und Staatsräson. Männlichkeit, Homophobie und Politik in Deutschland 1900–1945. Frankfurt/New York: Campus.

 

Sedgwick, Eve Kosofsky. 2008. Epistemology of the Closet. Berkeley: University of California Press.

 

Sontag, Susan. 1975. «Fascinating Fascism.» accessed 24.4.2013. http://www.nybooks.com/articles/1975/02/06/fascinating-fascism/.

 

Steorn, Patrik. 2006. Nakna män: Maskulinitet och kreativitet i svensk bildkultur 1900–1915. Stockholm: Norstedts akademiska förlag.

 

Sveen, Åsmund. 1940. Såmannen. Oslo: Gyldendal.

 

Zinn, Alexander. 1997. Die soziale Konstruktion des homosexuellen Nationalsozialisten. Zu Genese und Etablierung eines Stereotyps. Frankfurt am Main: Peter Lang.

 

1. Lukacs_LoveInUnion

A.R. Lukacs (1992): Love in Union